Sertifisert

Sertifisert

Herved bekreftes det at
www.lensit.no
som drives av
Lensit.no AS
lever opp til Trygg E-handel sine krav for e-handlere.
 
Status: Sertifisert
Finansiell stabilitet: Ok
Kundeklager: Ingen klager

» Se hele rapporten
Om linser
Tilbake

Kontaktlinser gjennom tidene

Briller og kontaktlinser er ikke moderne oppfinnelser. De første brillene dukket opp i middelalderen og forløperen til disse var lesesteinen som allerede var kjent rundt år 1000. Den vitenskapelige historie er full av eksempler på at viktige oppdagelser skjer tilfeldig. Oppdagelsen om hvordan en kunne fremstille og tilvirke glass var nok og tilfeldig, men var den utløsende faktor til at de synshjelpemidler vi har i dag, ble oppfunnet og videreutviklet.
 

Det første glasset

Det første glasset mennesket tok i bruk var ikke menneskelaget, men glass som var resultat av vulkansk aktivitet eller av lynnedslag i sand. Lavaglass kalles obsidian og er som oftest svart på farge, men finnes også i rødt og grønt. Ved lynnedslag kan også naturen lage sitt eget glass. Når lynet slår ned i riktig type sand eller stein, smelter sandkornene sammen til glassrør, som kalles fulguritter. Allerede i steinalderen var naturlig forekommende glass kjent, og ble brukt som verktøyemne for produksjon av redskaper. Nyere forskning viser at opphavet til det første menneskelagede glass fant sted tidligere enn antatt, og at de første glassproduktene ikke ble fremstilt av Fønikerne, men i Mesopotamia, dagens Irak. Det finnes ikke noen nøyaktig datering, men antar at eget produsert glass var i bruk flere tusen år f. Kr. De første glassproduktene som ble fremstilt, ble hovedsakelig brukt til prydgjenstander, men med økende kunnskap om fremstilling og tilvikning av glass kom nytteting, flasker, glasskar og lignende. Glass var vanskelig å lage, og fikk derfor stor verdi som handelsvare og er et av våre eldste kulturprodukter, med stor økonomisk betydning.

 

Viten om linser

Forskning og funn viser at kunnskapen om linser og brytningskraft var tidlig kjent. Lesesteinen/lupen var det første optiske hjelpemiddel som mennesket utviklet, og tok i bruk rundt år 1000. Å kunne lese og skrive var ikke en vanlig ferdighet, så det var naturlig at det var munkene som var drivkraften i utviklingen av datidens optiske hjelpemidler. De første lesesteinene var laget av kvarts, naturlig steinkrystall, som ble bearbeidet og polert til en linse, med en plan og en konveks flate. Lesesteinen ble lagt oppå teksten som skulle leses, og forstørret opp bokstavene. Ved prøving og feiling fant munkene ut at brytekraften i pluss linser var et forhold mellom den konvekse flaten og radius. Liten sfærisk radius ga større forstørrelse, og at større radius gav mindre forstørrelse. Med økende glassproduksjon og nye støpe og blåse teknikker, ble pluss linser gradvis forbedret. På 1500 tallet kommer de første minus linser, plan konkave linser i glass.

 

Briller som synshjelpemidler

Ordet brille kommer fra Beryll, navnet på en klar edelsten. Brillen var en naturlig videreutvikling av lesesteinen, og gav brukeren en et nytt og revolusjonerende synshjelpemidel. Brillen ble raskt populær, og spredde seg de neste hundre årene utover Europa. Hvem som oppfant brillen det nye optiske vidunder er uvisst, men den dukket opp i Italia et sted rundt år 1285. De første brillene var enkle konstruksjoner der linsene var innfatet av tre eller bein. Brillens front med høyre og venstre linse, var laget i to separate deler. De to frontstykkene var hengslet sammen på midten, og fungerte som en slags neseklype. Først i 1730 utviklet den engelske optikeren Edvard Scarlett en innfatning, med faste stenger som hvilte på ørene. Så i 1752 kommer siste og avgjørende forbedring av innfatningen fra James Ayscough, en brille med hengslete sammenleggbare stenger. Rundt 1780 utvikler amerikaneren Benjamin Franklin de første bifokale brillelinsene med en sone for avstand, og en sone for nærsyn. Dermed er brillen, det nye synshjelpemiddelet komplett.

 

Leonardo da Vinci som oppfinner

Kjernen i alle optiske hjelpemidler er linser som forstørrer eller forminsker. Leonardo da Vinci var den første som så muligheten til å bruke linser på en helt annen vis, enn det som hittil hadde vært vanlig. I 1508 lager han skisser og beskrivelser av forskjellige glasslinser som er tenkt plassert direkte på øyet, og ideen om et nytt synshjelpemidel, kontaktlinser er født. Det skulle allikevel gå flere hundre år til, før de første kontaktlinser ser dagens lys. Først på 1800 tallet har glassteknologien nådd et nivå, hvor ideene kunne utprøves. I 1887 produserer den tyske glassblåseren Muller, de første kontaktlinser som kunne brukes på øyet. Glasslinser var store og dekket nesten hele øyet og kunne brukes få timer om gangen. Noen år etter lanserer den sveitsiske legen A. Fick linser som var mer tilpasset øyets kurver, men problemet er at linsematerialet fortsatt var glass. Til tross for at utvalget av linser øker, er linser fortsatt ukomfortable. De er store, tunge og dekker nesten hele øyet, og kan kun bæres i få timer om gangen. Først på 1930 tallet skjer det forandringer når en tar i bruk et nytt materiale for produksjon av linser. PMMA er et plastmateriale, og revolusjonerer produksjon og bruk av linser. PMMA er et plastmateriale som de fleste i dag kjenner til, men da under navnet Perspex eller Plexiglass. Linser av PMMA ble produsert med at materialet ble dreiet, presset eller støpt.  For første gang omtales nå linser som lette av vekt og mer komfortable. I 1949 forbedres linser ytterligere med at et nytt linsedesign tas i bruk. Den nye linsetypen dekker bare hornhinnen og, har ikke flat bakkurve, men en kurve som følger hornhinna. Harde formstabile linser i plast har mange fordeler da de er mer individuelt tilpasset øyets form, enklere tilpasning og har lengre bæretid enn tidligere linser. Linser produsert av PMMA materialet har imidlertid en stor ulempe. Linsematerialet er svært homogent, og slipper ikke gjennom noe oksygen til øyet.

 

Kontaktlinser i polymér

I de neste årene som kommer skjer det en rivende utvikling i den kjemiske industrien, og det forskes intenst på nye linsematerialer. Rundt 1960 får to tsjekkere gjennombrudd med et nytt hydrofilt polymer materiale. Det nye plastmaterialet er mykt, og har evnen til å trekke til seg vann, og de produserer de første myke kontaktlinser. Bausch & Lomb kjøper i 1966 lisensrettigheter til det nye hydrofile materialet, og utvikler en ny myk kontaktlinse under navnet Soflens. I 1971 blir Soflens linser introdusert på det amerikanske markedet, og blir de første myke kontaktlinser for kommersielt salg. Myke linser føles for de fleste komfortable, tilpasses, tilvennes lett, og slipper gjennom oksygen til øyet. Myke kontaktlinser blir svært raskt populære, og kontaktlinsemarkedet får et markant oppsving. Det økonomiske aspektet gjør at flere aktører kommer inn på kontaktlinsemarkedet, og i de påfølgende årene lanseres nye hydrofile polymere materialer, samtidig som utvalget av myke linser øker.

 

Høyteknologisk utvikling

I 1999 tas Silikon hydrogel, et nytt og revolusjonerende linsemateriale i bruk. Silikon materialet har de samme kliniske egenskapene som tidligere brukte materialer, men slipper opptil 5 til 6 ganger mer oksygen til øyet. Forskjellige typer døgnlinser introduseres i årene som kommer, med kontinuerlig bæretid fra 6 til 30 dager. 

 

Utvikling og produksjon av myke linser er i dag en høyteknologi industri med kjemi på høyt plan med  plasma og nanoteknologier, alt for at du som linsebruker, skal ha trygge og komfortable linser.